Typisk norsk å være naiv
Når landslaget innleder EM-marsjen mot Ukraina og Polen på Laugardalsvóllur i Reykjavik fredag kveld, er det flere enn Viking-trener Åge Hareide som sitter ringside og kjenner det gå kaldt nedover ryggen. For håpet om VM-deltakelse i Sør-Afrika ble knust mot akkurat denne mini-nasjonen av norske emigranter og sjøfarende utflyttere. Først forsvant drømmen om direkte kvalifisering med utligningen til 2-2 i åpningskampen hjemme på Ullevaal. Og så røk utsiktene til playoff med utligningen til 1-1 i Reykjavik i den aller siste kampen. Og fotballtraumet stopper ikke der. På det som skulle vært veien mot Vest-Tyskland-EM i 1988 røk vi 1-2 borte for så å tape 0-1 for Island på Ullevaal. Det var for øvrig første gang i historien to lagkamerater fra den norske eliteserien sto ansikt til ansikt i en offisiell landskamp. I dag er sånt hverdagskost.
Kåre Valebrokk ynder å erte sine sørlandske naboer med påstanden om at det lokale næringsliv er i hendene på latsabbene som forsov seg til Amerika-båten. Ifølge den tidligere TV 2-sjefen er denne historiske kjensgjerningen forklaringen på en iøynefallende mangel på kreativitet, visjon og gjennomføringskraft i vår kanskje triveligste landsdel. Det motsatte må være tilfelle på Island. Her råder etterkommerne etter de djerveste og mest handlekraftige vestlendingene fra 800-tallet og fremover. Og om pengekrisen er aldri så alvorlig, slår det en hvor initiativrike, arbeidssomme og hardføre disse menneskene fortsatt er. Og en nasjon med færre innbyggere enn Bergen har flere utenlandsproffer i bedre klubber enn hele Fotball-Norge tilsammen. I tillegg er de bedre enn oss og i verdenstoppen i herrehåndball. Det må ha med levesett, holdninger og innstilling til egeninnsats i treningsarbeidet å gjøre.
Å tro at Norge skal vinne en EM-pulje med Portugal, Danmark, Island og Kypros er i beste fall naivt, sannsynligvis på grensen til det selvbedragerske. Danmark holdt riktignok EM-vertene fra 2004 bak seg i selve VM-kvalifiseringen sist, men sannheten er at Portugal har mannskap til å vinne hele 2012-sluttspillet i Ukraina og Polen. Og selv om våre gamle unionsfrender skuffet kapitalt i Sør-Afrika, er danskene bedre enn oss på ni av elleve plasser. Minst. Sannheten er selvfølgelig at vi som fire ganger før vil få vår fulle hyre med å få bokført vår første kvalifiseringsseier over Island. Kypros har vi historisk sett hatt bra kontroll på - enten landslagssjefen het Ingvard Stadheim eller Drillo. Men det er ikke lenger kelnere og badevakter fra Ayia Napa vi møter til dyst. Kypros har tatt betydelig skritt og er kraftig forbedret siden sist vi møtte dem.
Og bare sånn i forbifarten og for å understreke mitt poeng: Island innledet forrige EM-kvalifisering med 1-1 hjemme mot Spania. De fleste husker hvem som vant selve mesterskapet i Østerrike og Sveits sommeren 2008. God fornøyelse fredag kveld!
Se Mini fortelle hvem han vil ha på topp mot Island i videovinduet under:
Memories are made of this....
Fotball er følelser, og det er lite som gjør sterkere inntrykk enn voksne menn som gråter. Spesielt når de voksne mennene er meritterte og høyt elskede fotballstjerner. Derfor disse minnene - i kronologisk rekkefølge:
VM-semifinale Italia - Vest-Tyskland 17. Juni 1970
Sannsynligvis det nærmeste en kommer en totalutmattende gladiatorkamp med døde og sårede strødd på valen etter endt dyst. 1-1 ved ordinær tids slutt - på typisk tysk manèr scoret backen Karl-Heinz Schnellinger utligningsmålet i kampens siste sekund og da alle trodde slaget var tapt. Så startet dramaet - med Gerd Müller og tysk ledelse fire minutter ut i første ekstraomgang, to italienske fulltreffere og ny scoring fra «der Bomber». Og da alle hadde forsont seg med at det ville bli omkamp og spillerne nærmest var segneferdige av tretthet og utmattelse: Gianni Rivas sololøp over tre firedeler av banen og 4-3 til Italia. Selvsagt hadde ikke «gli azzurri» en sjanse mot Brasil i finalen. Semifinalen hadde kostet alt av krefter og overskudd!

Polen - Sverige - mellompuljen 26. Juni 1974
Selv om han måtte la Allan Clarkes straffespark passere, berget han 1-1 mot England på Wembley og polsk VM-billett på 1966-mestrenes bekostning. Og i selve VM-sluttspillet viste Jan Tomaszewski at han også behersket skudd fra ellevemeteren. Han reddet skuddet fra Uli Hoeness, og han reddet straffesparket til Staffan Tapper. - Varje dag, svarer svensken når noen spør om han tenker på straffesparket han brente på 1-0 til Polen. Med uavgjort ville svenskene spilt bronsefinale mot Brasil. «Tappar Straffen» mobbet söta bror sin ulykkelige landsmann, som aldri helt kom over bommerten fra krittmerket.
VM-semifinale Frankrike - Vest-Tyskland 8. Juli 1982
Slaget syntes tapt, men på 1-3 samlet tyskerne seg mesterlig på tampen av den første av to ekstraomganger i Sevilla. Karl-Heinz Rummenigge tente håpet med sin raske redusering. Klaus Fischer ble tysk folkehelt med utligningen til 3-3. Men så - påstillingen 2-2 etter fire straffer i den påfølgende konkurransen - slo lynet ned i Uli Stielike. Veteranstopperen brente straffesparket og falt til marken som om han var skutt. Sønderknust og ulykkelig lot han seg slepe ut i midtsirkelen - utrøstelig så han lagkameratene prikk inn sine straffer mens Didier Six og Maxime Bossis brente for Frankrike. Vest-Tyskland var klare for VM-finalen mot Italia - mentalt utladet og uten kraft til å sikre seg tittelen etter et tårevått drama mot gallerne.
VM-kvartfinale Spania - Belgia 22. Juni 1986
I pressebussen fra Mexico City til Puebla forkynte Manchester Uniteds nokså arrogante manager Ron Atkinson - i Mexico som engelsk tv-ekspert - at han syntes Diego Maradona var oppskrytt og aldri ville kjøpt ham til Old Trafford. I pressesenteret på stadion i Puebla - i timene før avspark i Spania - Belgia - så de utsendte tv-overføringen fra England - Argentina på Estadio Azteca i den meksikanske hovedstaden. Diego Maradonas hands. Og Diego Maradonas uforlignelige soloraid - for mange «tidenes VM-scoring». Da ballen lå i nettet og argentinerne jublet, kom det høflig og lavmælt småironisk fra den mest britiske av alle britiske fotballgentlemen, West Ham-legenden Trevor Brooking: - You still wouldn't buy him. Would you, Ron?

VM-semifinale Vest-Tyskland - England 4. Juli 1990
De brente straffesparkene til Stuart Pearce og Chris Waddle kostet England finalebilletten, men det virkelig dramaet på Stadio delle Alpi i Torino utspant seg tidligere i denne klassiske tysk-engelske semifinalebataljen. For den stivbeinte og pertentlige brasilianske dommer Josè Wright viste ingen nåde - kanskje ikke en gang en dose medmenneskelig skjønn - da han ga Paul Gascoigne gult kort og dermed karantene i en eventuell VM-finale mot Argentina. «Gazza» var utrøstelig, men spilte videre mens snørret drev og tårene flommet. Et sterkt og rørende vitnesbyrd om hvor mye guttedrømmer betyr selv for voksne og blaserte menn. Det var mange som gråt med Gazza den kvelden...
Kom, så og forsvant.....
Selv om han objektivt sett var militært underlegen, gikk Gaius Julius Caesar seierrik ut av det altavgjørende slaget mot Gnaeus Pompeius. Fordi den vordende keiser var en genial strateg og sto på godfot med sine soldater. Steinar Nilsen skjønte aldri betydningen av å ha krigere som var villige til å dø for ham, og derfor gikk det som det måtte gå etter bare sytten måneder i Sportsklubben Brann. En hærfører uten soldater er en avkreftet og maktesløs pratmaker ingen lenger lytter til. Et hult ekko var alt som var igjen av Brann-trenerens ildnende kommandorop. Fårete smil og oppgitte skuldertrekk ledsaget den ukentlige medie-utskjellingen av halvhjertede spillere uten moral eller motivasjon.
Det er alltid vemodig når en trener eller leder kjeppjages fra en stilling han sier han gjerne ville beholdt. Fotballen er så til de grader emosjonenes tumleplass. Men for Sportsklubben Brann ble det umulig å stå last og brast med Steinar Nilsen - mot en stadig mer opprørsk hær av frustrerte spillere. En kan diskutere til en stuper om fyrstelig gasjerte nedrykkskandidater bør innrømmes makt og myndighet til å sparke sin nærmeste overordnede, men til bransjens egenart hører det at en trener uten støtte i garderoben er en vordende eks-trener.
Steinar Nilsen var aldri Branns førstevalg da Mons Ivar Mjelde skulle erstattes, og utgangspunktet ble på mange måter så galt som overhodet mulig. Siden ble det bare verre og verre, og til slutt fremstår det sittende styret og den administrative Brann-ledelsen som en flokk hjelpeløse tullebukker uten verken mål eller mening med virksomheten på Stadion. Når en verken har tydelige ambisjoner eller en begripelig strategi for å realisere dem, ender en opp som en flokk halvhysteriske brannslukkere med tusen problemer og null troverdighet. Hadde det ikke vært så tragisk, ville Steinar Nilsens Stadion-sorti unektelig hatt et komikkens skjær over seg: To UKER etter at han fikk utvidete fullmakter og carte blanche i sportslige spørsmål og to DAGER etter at han fikk den daglige leders uttrykkelige og reservasjonsløse tillit.
Det vil ta tid å få Brann-skuten på rett kjøl, for totalhavariet som truer krever både øyeblikkelig nødhjelp og langsiktige endringer av kurs og driftsform. I perioden mellom gullårene 1963 og 2007 var der knapt en trener som forlot Stadion etter eget ønske eller i harmonisk samforståelse med Brann-ledelsen. Sånn kan en ikke holde på. Det tåler verken merkevaren Brann eller rødtrøyenes bunnskrapte kasse. En trenger ikke ha vært blåruss for å skjønne at det er enklere å mobilisere bergensk investeringsvilje for troverdige fremtidsplaner enn for ubetalte regninger for gamle dødssynder. Spørsmålet bybefolkningen og alle andre med brennende hjerter derfor stiller seg: Hvor dypt må Brann-plimsolleren synke før dagens offiserskorps tar konsekvensen av at det har vist seg dundrende uskikket til å bli sittende på broen?



