Sannhetens øyeblikk
Med 1-1 mot Island forsvant siste rest av håp om norsk VM-deltakelse i Sør-Afrika neste sommer. Det vil si: Teoretikerne klamrer seg fortsatt til mulighetene for en haug med uavgjortkamper og en puljerekkefølge bak Slovakia som gir Norge sjansen bare vi slår Makedonia på Ullevaal onsdag. Når sluttregnskapet for de ni Europa-puljene gjøres opp neste måned, vil det imidlertid vise seg at vi nok ikke ville havnet i playoff selv med full pott i våre to siste kamper. Sannheten er at VM-håpet i realiteten brast med 0-0 mot Makedonia i Skopje før ferien. Resten har vært aparte sommerlige regneøvelser og matematisk resultatteori folk med fotballkunnskap og odds-erfaring har ristet på hodet eller dratt på smilebåndet av. For det er selvfølgelig ikke slik at alle truende toer-kandidater oppnår akkurat de resultatene som bare passer Norge.
Noen vil nok hevde at NRK var genialt forutseende som kvittet seg med VM-rettighetene sine FØR det ble klart at landslagsspillerne våre får lang sommerferie og må se kampene fra Sør-Afrika på tv neste sommer. I virkeligheten solgte statskanalen seg ut av et mesterskap som tegner til å bli det beste og mest spennende noensinne. For første gang ser det nemlig ut som om samtlige gigantnasjoner og virkelige publikumsyndlinger kommer til å være til stede samtidig. Ingen av de store europeiske fotballnasjonene er i alvorlige vanskeligheter. Ingen superattraktive lag tegner til å bli hjemmesittere. Det bærer tvert imot mot et mesterskap helt uten dødpunkter og en sør-afrikansk sommer blottet for buljongpar. Og med Spania, England, Tyskland, Nederland, Danmark og Italia på deltakerlisten fra Europa - pluss Frankrike og kanskje Tsjekkia, Portugal eller Sverige - vil verden raskt komme over at lille Norge ikke er med.
Sannheten er selvfølgelig og dessverre at norsk VM-deltakelse ville vært en strek i regningen for alle andre enn oss selv. Kvalifiseringen mot Nederland, Skottland, Makedonia og Island har avslørt våre tekniske og taktiske begrensninger med en nesten nådeløs ubarmhjertighet. Derfor er det ingen sensasjon at VM-eventyret 2010 endte som det startet: Med uavgjort mot lillebror Island i kvalifiseringen. På Ullevaal skyldtes poengdelingen taktiske blundere, dårlig keeperspill og en gudbenådet islandsk dødballspesialist. På Laugardalsvöllur var mannen bak 2-2-målet i Oslo i en klasse for seg og den eneste som lignet en spiller av VM-format. Det er en tankevekker at Eidor Gudjohnsen i mellomtiden er funnet for lett for Barcelona og sendt fra overskuddslageret på Camp Nou til Monaco i den franske toppdivisjonen. At en spiller de spanske CL-mestrene ikke har bruk for leker seg mot våre beste, gir grunn til ettertanke. At han er oppfostret på golde, ugjestmilde Island med et klima som til forveksling ligner det bergenske, minner oss om at det kanskje er på tide å avlive myten om at vi aldri kan matche de beste rent teknisk. Hvorfor kan vi ikke det? Har døgnet flere timer i Brasil, Italia eller Spania? Har lekne guttunger i andre land mer tid og bedre rammebetingelser enn fotballrekrutter i styrtrike Norge med kunstgress, innendørshaller og ballbinger til alle?
Med Norges VM-exit kan Fotballforbundets øverste ledelse samle seg om å løse et par-tre presserende nøkkeloppgaver: Få på plass ny generalsekretær, ansette en toppfotballsjef med faglig tyngde, vyer, visjoner og vide fullmakter og bestemme seg for hvem som skal være nasjonens neste landslagssjef. At det var våre udiskutabelt beste spillere Egil Drillo Olsen mønstret mot Island, betyr at sistnevnte har et langt lerret å bleke og tøffe utfordringer foran seg - på kort sikt. Og at det vil komme som en bombe om vi kvalifiserer oss for VM i Brasil allerede i 2014.
23 kommentarer
Permalink
Del med andre
