Korsfest, korsfest...
- Hjernedødt, kaller Dagbladet det når Andreas Nordvik dytter Mame Biram Diouf over ende og forårsaker både rødt kort og straffespark på stillingen 1-0 i en semifinale på fremmed gress. Manglende konsekvensbevissthet kan en utvilsomt betegne det som. Men hjernedød kan en knapt kalle en så strukturert, bevisst og ambisiøs ung spiller som eksil-trønderen på Oslo øst.
Selv om det finnes eksempler på det motsatte, har selv de villeste og mest vanvittige handlinger på fotballbanen som oftest en årsak og et utspring. Og dem mener jeg bestemt det er dommerens ansvar å danne seg en fornuftig oppfatning av. Og når det går som det gjorde i Molde onsdag kveld, MÅ Svein Oddvar Moen spørre seg: Kan det tenkes at der har skjedd noe som har unngått min oppmerksomhet? Er det mulig at det var noe annet enn et øyeblikks rabiat galskap som fikk Andreas Nordvik til å ryke i tottene på Mame Biram Diouf? At assistentdommeren på linjen heller ikke har fått det med seg, betyr ikke nødvendigvis at det ikke har skjedd noe.
Fotball er best på tv, og fra sofakroken hjemme på Tertnes var det relativt enkelt å se Mame Biram Dioufs hånd treffe Andreas Nordvik i tinningen. Om det var et dask eller et slag - og om treffet kanskje skyldtes Andreas Nordviks opprinnelige holding - er et skjønnsspørsmål. Poenget er at det resulterte i en handling og en straffereaksjon som er fullstendig urimelig og som endrer kampforløp og utfall i helt avgjørende grad. En kan kalle Andreas Nordvik idiot til en stuper. Her hadde dommeren full anledning til å utvise skjønn, bruke menneskekunnskap og sunn fornuft og unngå å bidra til et offentlig justismord. For det er ingen fornuft eller anstendighet i at noe så uskyldig og forklarlig som en fremprovosert dytt - uten snev av fare for Mame Biram Dioufs helbred eller helse - skal straffes med rødt kort og straffespark. Paragrafryttersk uangripelig selvsagt, men på frontkollisjonskurs med spillets ånd og idè.
En semifinale skal avgjøres av lagene - ikke av dommeren. Det ulykksalige var selvfølgelig at ballen gikk inn til keeper og at Svein Oddvar Moen lot spillet fortsette selv om han helt åpenbart må ha fattet at der foregikk noe mellom de to duellantene i Vålerengas sekstenmeter. En salomonisk dom ville likevel vært frispark for Vålerenga for Mame Biram Dioufs slag og gult kort til Andreas Nordvik for selvtekten og den private avstraffelsen av Moldes angriper i etterkant. Da ville kampen blitt avgjort av lagene og semifinalen fått en riktig vinner og en verdig cupfinalist. Nå ble i stedet en unnlatelsessynd fra dommeren helt utslagsgivende. Og en småhissig trønder syndebukk for noe det skal mer enn en unggutts rygg til for å bære....
83 kommentarer
Permalink
Del med andre
