Når nok er mer enn nok
"In der Begrenzung zeigt sich der Meister".
Det var tittelen på eksamensoppgaven i tysk gjenfortelling på realskolen på Fana kommunale høgre allmennskole våren 1965. Og den burde både Fotballforbundet og organisasjonens tidligere visepresident Einar Baardsen ta seg tid til å lese og lære noe av. For det er hinsides enhver fornuft og rimelighet at Kenneth Dokken skal sone åtte måneders karantene for et øyeblikks voldelig galskap på Color Line Stadion i Ålesund en torsdag i september. Og minst like vanvittig er det at en frifunnet agent går til frontalangrep på det offentlige og på alle dem som sier det majoriteten av det norske folk tenker og føler etter John Arne Riise-saken i Stavanger.
Det var noe unorsk og fullstendig uakseptabelt over måten Kenneth Dokken sparket til Johan Arneng på. Men uprovosert var reaksjonen på ingen måte. Og stadig flere Tippeliga-proffer omtaler Aalesunds svenske midtbane-dirigent som en spiller full av tjuvtricks og unoter. Heinz Müller fikk en nærmest symbolsk straff for det brutale overfallet på Geir Ludvig Fevang på Åråsen. Nå går Fotballforbundet til motsatt ytterlighet og ilegger en straff som bryter med menigmanns rettsoppfatning og det folk flest betrakter som rimelig. Karantene ut sesongen? Ok. Utestengning halvveis inn i neste vårsesong? En overraksjon uten sidestykke i moderne norsk fotballhistorie.
Heinz Müllers groteske nedsparking av Geir Ludvig Fevang skjedde der ballen var og i det som vel må beskrives som "kampsituasjon" inne i Lillestrøms sekstenmeter. Kenneth Dokkens overfall skjedde et godt stykke fra stedet der ballen befant seg, og i det faktum ligger hovedforklaringen på avstanden i straffeutmåling. Siden NRK satt slumrende tilbakelent og lot norsk toppfotball være norsk toppfotball i mer enn tretti år, er det vanskelig å finne dokumenterte eksempler på voldsovertramp i klasse med disse to. De KAN ha skjedd, men jeg kan ikke huske å ha sett dem dokumentert på tv. Og da landslagskeeper Tom R. Jacobsen hamret løs på en liggende Trond Sollied i retur-semifinalen mellom Vålerenga og Mo på Bislett i 1980, klippet NRK vekk skjenselsscenene. Det var ikke kanalens oppgave å bringe fotballsporten i vanry, ble det hevdet fra Marienlyst! Det KAN med andre ord tenkes at vi alle har gått glipp av noen stygge episoder i perioden etter etableringen av den moderne norske toppserie-fotballen først på sekstitallet. Men jeg tror det ikke. Og jeg synes fortsatt karantene ut fotballåret 2009 er tilstrekkelig straff og markering god nok mot en angrende og ulykkelig Odd Grenland-spiller.
Einar Baardsen ble på sett og vis frifunnet og trakk et lettelsens sukk da dommen falt etter John Arne Riise-saken i Stavanger. Det er likevel et drøyt stykke vei derfra og til saksanlegg mot alle dem som mener at den tidligere FIFA-agenten har opptrådt uetisk og kritikkverdig mot Monaco-, Liverpool- og Roma-proffen. For Egil Drillo Olsen og mange andre har bare gitt uttrykk for det som må være en utbredt og godt begrunnet oppfatning: Etterlatt inntrykk er nemlig at Fotballforbundets en gang så lysende president-emne har misbrukt stillingen sin og brukt en naiv unggutts grenseløse tillit til å skaffe seg et sugerør ned i John Arne Riises private pengebinge. At transaksjonene rent juridisk har vist seg ikke å være straffbare, betyr ikke at ikke Drillo - og mange andre - kan ha rett når de hevder at Einar Baardsens handlemåte har vært amoralsk eller kritikkverdig. Så når Stavanger-mannens rettslige mareritt nå er over, bør han puste dypt, telle til hundre og finne på noe helt annet enn å gå i strupen på sine kritikere. Mange ganger er det slik at tiltalte i alvorlige straffesaker får erstatning av det offentlige etter en frifinnelse. Heller ikke på det punktet tror ekspertene at Einar Baardsen har all verden å hente. John Chr. Elden er åpenbart en dyktig advokat. Noen sier genial. Men SÅ flinke advokater finnes ikke. Ikke etter at Alf Nordhus gikk bort. Bergenseren som fikk Sigurd Hollekim frifunnet for et drap mannen selv innrømmet at han hadde begått. Slå den, John Chr. Elden!


