Med AaFK i de nøytrales hjerter
- For første Gang, for første Gang. Det giver mangen Smaating Rang, påstår dikteren. Og seks uker etter semifinale-triumfen mot Odd Grenland kjenner Aalesund-supporterne den kriblende forventningen foran møtet med et fullsatt Ullevaaal, et feststemt finale-publikum og en lokalrival de oransje har den dypeste respekt for. Men bak den brautende og bråkjekke sunnmørske fasaden lurer frykten for en finale-ydmykelse som knapt er til å holde ut.
Molde har vært på Ullevaal fire ganger før - etter tap for Brann (1982) og Viking (1989) ble det omsider seier over Lyn i 1994 og over Lillestrøm elleve år senere. Med kampen mot Aalesund blir Molde en av bare fem norske klubber som har vært i finalen mer enn en gang etter tusenårsskiftet. Selv om opplevelsen selvfølgelig er sterk og engasjementet nesten uten grenser for alle involverte, er det ingen tvil om at Molde har rutinen, erfaringen og bakgrunnskunnskapen. Det er Aalesund som er de storøyde, nyfikne og veldig, veldig spente førstereisguttene.
Med drøyt 42.000 innbyggere og et tilskuersnitt på rundt 11.000 er det lett å kåre Ålesund til Norges fotballby nummer 1. Ikke er tilhengerne bortskjemte med titler og triumfer. Ikke har de latt seg underholde av elevert festfotball og virtuose lekkerbiskener fra sine helter. Likevel har supporterne vært der, møtt opp og støttet laget sitt. I nedrykksårene 2003 og 2005. Og i nesten-nedrykksårene 2007 og 2008. I år har ikke laget bare hatt tilhold et stykke unna den desiderte faresonen. Aalesund har til overmål krydret sine tilhengeres fotballhverdag med suksess i cupen og fortjente hjemmeseirer over to av Tippeligaens fire beste klubber i kvart- og semifinalen. Det er lett å unne så smånøyde og lojale supportere og en sånn klubb oppmerksomheten, festivitasen og jubalonen en cupfinale fører med seg. Så får det heller være at det var Molde som tok innersvingen på sesongens suverene seriemester. Det er Aalesund som har det nøytrale Fotball-Norge i ryggen.
Fra distanse og med Brann i hjertet har det vært en fryd å følge Aalesund-supporternes forberedelser til en cupfinale de færreste noen gang har våget å drømme om - og som alle vet kan vise seg å bli en engangsforeteelse. Større og mer suksessombruste klubber enn Aalesund har hentet hjem seriegull uten noen sinne å spille en cupfinale. Det gjør bragden og begivenheten desto større. Det gir opplevelsen en dimensjon alle vi nøytrale unner dem og håper de får grunn til å nyte. Ambisjonen om Ullevaal er det som driver de aller fleste av alle dem som vier sine liv til og ofrer sin fritid på ueggennyttig innsats i det frivillige Fotball-Norge. Foran Aalesund marsjerer andre outsidere og askeladder - i første rekke Sogndal, som faktisk var 3. divisjonslag (dagens 2. divisjon) da de kvalifiserte seg for cupfinalen i 1976. Siden har der vært finale-slengere fra vårt nest høyeste nivå, men bare unntaksvis umeritterte klubber med Aalesunds korte storhetstid. For noen ble møtet med Ullevaal i meste laget. Dukknakket forlot de cupfinale-arenaen med den fortvilende følelsen av ikke å ha prestert eller gjort sitt beste. Fordi det rett og slett ble en for mektig og storslagen opplevelse.
Molde er i kraft av sin historie og sitt mannskap årets soleklare og skyhøye finalefavoritt. Men i seks uker har Ålesunds innbyggere hatt Fotball-Norges fokus på seg og fått kjenne på noen av de fineste følelsene denne fantastiske idretten er i stand til å fremelske: Samhold, tilhørighet, lokalpatriotisme, fellesskap, stolthet og begeistring. Og selv om det er selve erkerivalen og arvefienden som står på motsatt banehalvdel, har det aldri vippet over i selvgod sjåvinisme og ondskapsfull nedlatenhet. Så får helgen krone verket og gjøre opplevelsen til en unik og positiv erfaring i Aalesunds fotballhistorie.
29 kommentarer
Permalink
Del med andre
