Sover du, Jacob Lund?
Søndag gikk News of the World-bildene av en cannabis-røykende Michael Phelps verden rundt. I går kom meldingen om at tre russiske skiskyttere avla positiv dopingprøve under verdenscup-rennene i Östersund før jul.
Svømmekongens tanketomme party-opptreden vakte sjokk og bestyrtelse i en hel idrettsverden, og sponsorgeneralen over alle sponsorgeneraler rykket lynraskt ut med moralske pekefingre og kraftfull fordømmelse. Meldingen om at enda noen russiske skiskyttere etter alt å dømme har jukset seg til suksess ved bruk av forbudte preparater mottok verden med et skuldertekk, ja, nærmest som en bekreftelse på at alt er ved det gamle i internasjonal skiskyting. Og Jacob Lund var taus som en østers.
Det er ikke så forferdelig mange årene siden verdenscupen i skiskyting ble avviklet i bortgjemte alpedaler uten andre skuelystne enn vettskremte fjellgeiter og blåfrosne sportsjournalister fra norske distriktsaviser langs løypene og på standplass. Idretten fristet en kummerlig tilværelse i skyggen av alpint, langrenn og hopp. Men fellesfølelsen var sterk, og ønsket om medieoppmerksomhet og sponsorkroner dempet interessekonfliktene og visket ut alle snevre nasjonsinteresser. Et sjarmerende samhold på tvers av landegrensene gjorde skiskyting til en på mange måter annerledes idrettsgren med spesielle relasjoner rivalene imellom.
Historisk sett var internasjonal skiskyting organisert i UIPMB, et forbund som også sto for avviklingen av mesterskap i dressurriding og mililtær femkamp. Men med Norsk Kollektiv Pensjonskasse - senere Vital - og NRK i ryggen kom skiskytingen seg ut fra Obertauern og andre nedsnødde østerrikske avkroker og inn i tv-stuene - med et medietilpasset og publikumsvennlig renn- og konkurranseprogram. Skiskyting ble den heftigste vinteridretten av alle, rev seg løs fra sitt organisatoriske opphav og stiftet IBU med vår egen Anders Besseberg som mektig overhode. Prisen for fred, fordragelighet og indre samhold var en påfallende likegyldighet til alt som lignet seriøs jakt på dopingsyndere. Ja, systemet var så gjennomført råttent at alle visste og ingen sa noe. Ikke da spjelingen Frank-Peter Roetsch ble en kraftkar i løpet av en sommerlig mellomsesong. Ikke da norgesvennen Peter Angerer ble tatt med anabole steroider under Holmenkollen-VM i fru Monas hjemland. Ikke da en russer ved en feiltakelse fikk en annen løpers blod og holdt på å stryke med under vinterlekene i Albertville - for så å bli olympisk mester på Lillehammer to år senere. Og ikke da Jens Steinigen hoppet av fra DDR fordi han ikke orket flere piller til frokost når løperne var på samling i Oberhof. Grotesk nok var mannen med det medisinske hovedansvaret for det øst-tyske dopingprogrammet den samme som reiste rundt og tok urinprøver av utvalgte løpere etter verdenscuprennene i Ruhpolding og Anterselva. Hykleriet og dobbeltmoralen var satt i system. Var det spor av forbudte preparater ved avreise, sørget legen for at Andrè Sehmisch og lagkameratene hans meldte sykdomsforfall og holdt seg hjemme.
Det er helt åpenbart at det er mange i det internasjonale skiskyttermiljøet som med fullt overlegg og mot bedre vitende har lukket øynene og stukket hodet i snøen. Fordi seertallene var enorme, sponsormillionene rullet inn og alle var lykkelige. Frustrert og fortvilet måtte toppidrettssjef Bjørge Stensbøl derfor konstatere at han talte for døve ører da han manet til kamp mot dopingondet i IBU. Som tidligere president i Det norske skiskytterforbundet visste han utmerket godt hva han snakket om. Og han skjønte selvfølgelig hvorfor appellene om fair play prellet av på Anders Besseberg og maktmenneskene rundt ham.
Det lyder hyklerisk og hult når Anders Besseberg forsøker å fremstille det som en triumf for IBU at juksemakerne endelig blir tatt. For organisasjonen har knapt lagt to pinner i kors for virkelig å få bukt med dopinguvesenet i denne vanvittig populære tv-idretten. Så får vi se om tyske sponsorer og tv-stasjoner gjør som de gjorde med Tour de France: Holder tilbake pengestøtten og stryker idretten fra sendeskjemaet. Først da tipper jeg at skoleungene her hjemme slutter å synge:
- Fader Jacob, fader Jacob, sover du? Sover du? Hører du ei klokken? Hører du ei klokken?
6 kommentarer
Permalink
Del med andre
